De mest kjente versene og frasene til Federico García Lorca
Topp 3 i henhold til 90 stemmer fra personer: Gråten begynner / av gitaren. · Jeg vil ikke se den! · Hvis jeg dør, lar jeg balkongen stå åpen.. (Oppdatert 20. juli 2019.)
Lorcas vers som halve verden kan utenat, fra sigøynerballadene til Bernarda Albas hus, hver med sin egen bok eller verk.
Automatisk oversatt (original i Español). Se originalen
Topp 12
-
1
Gråten begynner / av gitaren.
"Gitaren", i Poema del cante jondo (1931).
-
2
Jeg vil ikke se den!
"The Spilled Blood", andre del av Llanto av Ignacio Sánchez Mejías (1935).
-
3
Hvis jeg dør, lar jeg balkongen stå åpen.
"Farvel", i Songs (1927).
-
4
Det vil ta lang tid å bli født, hvis det er født, / en andalusier så klar, så rik på eventyr.
Avslutningen av Llanto av Ignacio Sánchez Mejías (1935).
-
5
Cordova. / Langt borte og alene.
"Horseman's song", i Songs (1927).
-
6
Grønn, jeg elsker deg grønn. / Vindgrønn. Grønne grener.
Begynnelsen av "Somnambulist Romance", i Gypsy Ballads (1928).
-
7
Klokken fem på ettermiddagen.
Refrenget til "The fuck and the death", i Llanto av Ignacio Sánchez Mejías (1935).
-
8
Månen kom til smia / med hennes tuberose-mas.
"Romance of the moon, moon", diktet som åpner Romancero-sigøyneren (1928).
-
9
Stillhet, sa jeg! Stillhet!
Bernardas ordre til døtrene hennes, i The House of Bernarda Alba (1936).
-
10
The Dawn of New York har / fire søyler med silt.
"The Aurora", i Poet i New York (utgitt i 1940).
-
11
Den mest forferdelige av alle følelser er følelsen av å ha dødt håp.
Ungkaren Doña Rosita (1935).
-
12
Teater er poesi som forlater boken og blir menneskelig.
Fra et intervju fra 1936 om ideen om teater.
Hvordan er denne rangeringen ordnet? Etter folks stemmer: hver ▲ legger til et poeng og hver ▼ tar bort ett. Hvem som helst kan stemme og legge til det som mangler.
Er det noe som mangler?
Kommentarer (9)
«A las cinco de la tarde», se me pone la piel de gallina.
Faltan cosas de Bodas de sangre y de Yerma, no todo es poesía.
Lo de «Si muero, dejad el balcón abierto» es precioso.
Córdoba, lejana y sola... qué belleza.
En el instituto nos hicieron aprender el Romance sonámbulo de memoria, aún me acuerdo.
Bonita selección.
«Verde que te quiero verde», la sabe toda España.
Lorca es el poeta más grande de nuestra lengua, y lo mataron.
El Llanto por Ignacio Sánchez Mejías me pone los pelos de punta.